Traducción al Noruego de la Declaración de la LAI sobre Sudan

A continuación compartimos una traducción al noruego encontrada aquí.

Kontinuiteten i utbytting og den stille utslettelsen av et folk i Sudan

Afrikas moderne historie er ikke bare en historie om fattigdom eller krig. Det er historien om et plyndringssystem som har vart i århundrer. Fra slavehandelen til dagens globale finansnettverk har kjeden aldri blitt brutt. Verktøyene har endret seg, men formålet er fortsatt det samme: å underkaste folket, jorda og Afrikas rikdom utenlandske interesser.

Fra slaveskip til kolonistyret, fra det såkalte sivilisasjonsoppdraget til ideologien om det frie markedet, har hvert trinn ført til samme resultat. Afrika har blitt utarmet gjennom sin egen rikdom. Grensene som ble trukket på Berlinkonferansen splittet ikke bare land, men også folkenes skjebner. I det tjuende århundre vokste uavhengighetsbevegelser fram, men de økonomiske kjedene ble aldri brutt. Direkte kolonialisme viket for nye former for avhengighet bygget på gjeld, investeringer og våpenavtaler.

I dag gjenspeiler enhver konflikt på kontinentet den samme historiske kontinuiteten. Imperialismen utvikler seg ikke bare gjennom stridsvogner eller hærer. Den virker også gjennom handel, gjeld, media og borgerkriger. Sudan er et av de siste leddene i denne kjeden. Fra Algerie til Kongo og fra Rwanda til Libya bærer Afrika fortsatt arrene etter den samme strukturelle volden. Dette er kriger som utkjempes om ressurser, ressurser som stadig gir næring til nye kriger.

Å forstå krigen i Sudan er å se tilbake på fem århundrer med plyndring, motstand og gjenfødelse. Hver nedbrent landsby og hvert sultende barn bærer ekkoet av de gamle slaveskipene og gruveleirene. Det er den samme historien som fortelles igjen, tyveriet av et folks rikdom og deres ubrutte vilje til å gjøre motstand.

Krigen i Sudan har blitt en av de alvorligste humanitære katastrofene i vår tid. I 2018 gjorde folk opprør mot korrupsjon, økonomisk kollaps og autoritært styre. Et øyeblikk virket håp mulig. Dette håpet ble ødelagt av militærkuppet i 2021. Tre år senere var landet delt mellom den nasjonale hæren og Rapid Support Forces, en mektig paramilitær gruppe. På overflaten ser det ut som en maktkamp, ​​men Sudan har blitt en slagmark for regionale og globale interesser.

Massakrene i El Fasher og over hele Darfur avslører omfanget av grusomhetene. Internasjonale rapporter beskriver tusenvis av sivile drept i løpet av få dager. Hundrevis ble myrdet inne på et fødesykehus. FN og humanitære organisasjoner forteller den samme historien: millioner fordrevet, sykehus ødelagt, nødhjelp blokkert. Sult og sykdom har blitt krigsvåpen.

Dette er ikke bare en politisk krig, men også en økonomisk krig. Gull, olje og gummi arabicum er de skjulte motorene bak den. Sudan produserer omtrent sytti prosent av verdens gummi arabicum, som brukes i mat, kosmetikk og medisin. Både hæren og RSF kontrollerer produksjon og transport i territoriene de styrer. Varer smugles gjennom Tsjad, Egypt og Sør-Sudan inn i globale markeder. Krigen finansierer seg selv og livnærer seg på død.

Dette systemet er en moderne versjon av klassisk kolonialisme. RSF støttes av De forente arabiske emirater, Libyas Haftar-styrker og Israel, mens Egypt, Russland og Kina støtter hæren. Internasjonale selskaper har sluttet seg til denne krigsøkonomien for å opprettholde eller utvide sin andel i gummi arabicum-handelen.

Tausheten rundt Sudan er ikke tilfeldig. Stater, selskaper og mellomledd som tjener på konflikten har ingen interesse av å rette oppmerksomheten mot den. Diplomati, handel og media opererer i skyggen av økonomiske interesser. Taushet har blitt en bevisst politikk som holder moderne kolonialisme i live. De herskende klassene lukker øynene for å beskytte handel og allianser, og folket betaler prisen.

Kvinner og barn er de største ofrene for denne krigen. Voldtekt, tvangsekteskap, nedbrenning av landsbyer og massehenrettelser er utbredt. Det skjøre helsesystemet har kollapset. Kolera og andre sykdommer sprer seg raskt mens nødhjelpkonvoier blir angrepet. FN-rapporter advarer om at Sudan er på randen av total sosial kollaps.

Krigen i Sudan avslører hvordan imperialismen fungerer i dag. Det er ikke et sammenstøt mellom to generaler, men et system der kapital, stater og våpennettverk forener seg i jakten på profitt og makt.
Tausheten til regjeringene i de forskjellige landene i verden er ikke likegyldighet, det er medvirkning. De som snakker høyt om demokrati, tier når deres interesser står på spill. Likevel beviser den globale solidariteten som de antiimperialistiske massene har vist for Palestina at taushet kan brytes.

Sudans tragedie er ikke en lokal hendelse, men en del av de strukturelle motsetningene i selve det imperialistiske systemet. På den ene siden er det sult, ødeleggelse og død. På den andre siden en global økonomi som tjener på katastrofer. Kapitalisme kan ikke eksistere uten krise. Krig, utbytting og ødeleggelse er ikke unntak fra systemet, de er dets grunnlag. Det som skjer i Sudan kan ikke skilles fra okkupasjonen i Palestina, utbyttinga i gruvedriften i Kongo eller ustabiliteten i Sahel. Mens sår fortsetter å blø i Ukraina og Palestina, er Venezuela neste i køen. Alle disse er forskjellige ansikter av den samme mekanismen. Løsningen kan ikke komme fra ett land alene. Det må komme fra en samlet og internasjonal front av solidaritet blant alle undertrykte folk.
Antiimperialisme er ikke et slagord, men et historisk standpunkt som er essensielt for at menneskeheten skal kunne leve med verdighet.
Frigjøringen av Sudan er knyttet til frigjøringen av Palestina og av alle folk som motsetter seg utbytting og dominans.

Det som skjer i Sudan i dag følger et mønster som gjentar seg over hele verden: økonomisk avhengighet, militær kontroll, massakrer og internasjonal taushet. Ødeleggelsen i Sudan er ikke en isolert tragedie, men en refleksjon av imperialismens globale orden. Det samme systemet fortsetter å operere i Kongo, Palestina, Haiti og alle hjørner av den utbyttede verden. Overalt ser vi det samme mønsteret: avhengighet, krig og taushet. Å bryte denne kjeden er ikke lenger en moralsk appell, men en nødvendighet for menneskehetens overlevelse. Det finnes øyeblikk i historien der motsetninger når en slik intensitet at det å vente blir en annen form for retrett. Vi er i et slikt øyeblikk nå. Det er derfor det ikke lenger er nok å si at «noe må gjøres» eller «en organisasjon må bygges». Disse frasene tjener bare til å berolige samvittigheten samtidig som de reduserer den politiske viljen til konferanserom og pressemeldinger.

Antiimperialistisk organisering må gå lenger enn ord. Den må konfrontere ikke bare symptomene, men hele strukturen i det imperialistiske systemet. Krigene, ødeleggelsene og krisene vi er vitne til i dag er ikke tilfeldigheter eller uhell, de er de uunngåelige konsekvensene av denne ordenen. Antiimperialistisk Forbund (AIF) bygges med full bevissthet om denne virkeligheten. Formasjonen fortsetter som en del av et historisk ansvar for å organisere folkenes kollektive vilje til en bevisst, koordinert styrke mot imperialismen.

KOORDINERINGSKOMITEEN FOR ANTIIMPERIALISTISK FORBUND

November 2025